Yngvil

Hund

I 1975 kom Max og jeg til verden. Jeg husker ikke Max, men jeg husker historiene om at han dro Jøtulovnen på pulk over isen til hytta med bare tau rundt halsen og at han gjetet skoleklasser på fjelltur. Som barn innbilte jeg meg at han var en hund som kunne gjøre absolutt alt!

Som 10-åring klarte jeg å mase meg til en hund i familien igjen, og kravet ble en liten rase. Valget falt på en cavalier. Jasmin var en understimulert, usosialisert, uoppdragen hund som ble utsatt for et barn uten tilsyn samtidig som hun hadde den obligatoriske hjertefeilen. Hennes beste venn var en katt jeg hadde tatt med hjem uten mine foreldres samtykke. På sine eldre dager var hun ikke så glad i meg. Jeg betød kloklipp og børsting, når jeg med ujevne mellomrom kom hjemom.

I 2001 gikk min drøm i oppfyllelse! Endelig skulle jeg få min egen hund. Om det var minner om den fantastiske Max som var årsaken, er uvisst, men valget falt på schäfer.

Mange drømmer knyttet seg opp mot denne hunden, men det viste seg at Ludvig ikke kom til å leve opp til dem. Visst gjorde jeg feil, og kanskje han kunne fungert i et annet miljø en storbyen, men med min erfaring og i et slikt miljø valgte jeg å avlive ham bare 2 år gammel. Da hadde han fått konstatert middels HD, allergier, samt at stresset hans viste seg i kontant dårlig mage og utrygghet ovenfor mennesker og andre hunder.
Ludvig lærte meg mye om hund og adferd, men jeg lærte også at det finnes hunder som er født svake mentalt. Når du har en hund som ligger lavt på mot (han ble dog aldri testet), masse jakt og mye forsvar, da er det ikke lett å ha hund i storbyen. Når du kombinerer dette med fysiske plager og smerter, ja, da er det vanskelig å få en lykkelig hund.

10. mai 2003 ble Tempo født. Etter mye reseach, mye tvil om schäfer var rett rase og etter å ha ringt politiet, forsvaret, NRH’ere og sivile etter informasjon om gode oppdrettere og kull, så fallt valget på et kull fra Kennel Vargfjell. Å si jeg var spent på hvordan valpen kom til å utvikle seg er nok en underdrivelse, og det tok meg flere måneder å bli kvitt falkeøynene til en som har hatt en utagerende hund. Endelig ser det ut til at jeg har fått en hund som kan oppfylle alle mine forventinger, og mere til!

 

Foto

Jeg velger å skylde på arv og miljø når det kommer til både min interesse i for dyr og for foto. Min oldemor Magda ble stadig fotografert med jakthunder av hennes mann, Ludvig, og min morfar og min far sørget for at tradisjonen med å dokumentere livets hendelser i bilder ikke gikk tapt!

Det har alltid vært minst ett kamera i vår familie, og kombinasjonen dyr og kamera var en sikker vinner. Gleden over naturen og dyreliv ble tidlig befestet med “flora i farger” og “Våre fugler”, og jeg ble tidlig fraktet med til fjells for å oppleve storslått natur de gangene mine foreldre ikke fant det for godt å ta en tur i en dyrepark.

Jeg velger forøvrig å skylde min interesse for data i all hovedsak på min far

Jeg ble mot alle odds voksen til slutt, og kan nå reise rundt med mitt eget Nikonkamera og forevige hendelser som skjer i vår tid, og i mitt liv. Gudene må vite om noen noen gang kommer til å synes mine bilder er like interessante som de bildene Ludvig tok for 100 år siden, men jeg kan uansett gå tilbake å se på den forferdelige hårfrisyren jeg hadde i år 2000!