Ja, det er jo en ørliten stund siden jeg skrev her sist, kan man si! Barn og gressenketilværelsen har ikke akkurat gjort hundelivet fruktbart, men nå ser det ut til at det kan snu. The Man er tilbake, og ferdig med Krigen Mot Terror. I alle fall i denne omgang

Tempo, stakkar har gått for lut og kaldt vann det siste året, men har da ikke glemt gamle kunster forde. Var en tur i Stovner hundeklubb da de trommet sammen de bruksinteresserte for et møte, og da fikk Den Gamle Bardun luftet seg litt på apellbanen. Skjønt, så gammel er han kanskje ikke. Rukket å bli hele 6 1/2 år, og fortsatt ved god helse.

Aldri har vel fri ved fot og innkalling vært så moro! Klint ved foten (vel og merke med obligatoriske fall i konsentrasjonen) og bråstopp på alle stå’ene gjorde mor både stolt og glad!

Vi har heller ikke gått spor på ett år. Formen under svangerskapet var ikke akkurat tipp topp og å gå med Lillemann stræppet til kroppen med Toget dundrende forran over stokk og stein så jeg på som en noe hasardiøs øvelse, så det lot jeg være. Terskelen for å be noen passe avkommet mens jeg trente var (er) også ganske høy, så dermed ble det ikke noen trening på oss i sommer.

Han har taklet familiehundtilværelsen utrolig bra. Han er jo ingen hund som spiser opp tapeten om han må være i ro, men jeg har sett spor av “separasjonsangst” i de stilleste periodene. For en hund som alltid har fått være med, så er det rimelig kipt å måtte være igjen hjemme når loppene i blodet har hopet seg opp og mutter’n drar.

Nå håper jeg at vi får gått et par spor før snøen kommer. Ikke for at det får den store treningseffekten, men for å kjenne på den deilige følelsen av nylon som graver seg ned i håndflaten og lager hudløse svimerker som man plages med i dagesvis etterpå. Kan faktisk ikke vente med å snuble meg gjennom skogen og bare vente på det famøse fallet som er nødt til å komme, med påfølgende blåmerker og ømme ankler!

“Good things come for those who wait”, heter det på nynorsk. Bare synd dyret ikke snakker engelsk

Ellers har det siste halvåret bestått av pupp, tiss og bæsj, i all hovedsak. Det er rimelig ensformig å være hjemmeværense. Neida, ikke noe som er større enn å bli mor, det er sant, men jaggu greit å få luftet seg litt alene også! Nå har Avkommet bestemt seg for at pupp er ut, og fast food (også kalt fast føde) er inn, så da er det jo bare å si “det er DIN SØNN”, og “hasta lasagne”, ta dyret ut i racerbilen og kjøre til skogs!

… det var det som pokker…

Skulle egentlig legge inn noen bilder her, men dingsen funker ikke *knurre* Det får bli en annen dag!