Innlegg i Oktober, 2009
Oktober 22, 2009 at 10:51 · Filed under Alle innlegg
Var på fellestrening i dag. Lydighet er jo ikke min favorittgren, men jeg må jo si det er moro når det viser seg at Tempo fremdeles kan den del. Gleden dempes jo noe av at jeg jo vet at han ikke akkurat oppfører seg på konkurranse som han gjør på trening, men vi får nå bare stå på alikevel. For øyeblikket er han jo überlykkelig over å kunne jobbe. Med hva som helst! Kjørte de fleste øvelser og fikk faktisk trent litt på det evige problemet “frittgående apporter”. Det lå nemlig en apport ved hinderet, og det gikk jo ikke upåaktet hen. Vanligvis, på trening, så ignorerer han dem, men nå var det tydeligvis lenge siden han hadde fått jaktet på arten, så da klarte han ikke skjule sin begeistring. Kjørte selvfølgelig hopp over hinderet da, og han satte seg laaaaaangt ut på siden og nistirret på den deilige apporten. Hoppet greit tilbake, men stirret fortsatt intenst på saken. Gikk litt i kobbel forbi den og flere ganger forsøkte han å ta den. Klabbet til han på et tidspunkt der også, mener jeg å huske. Fikk ham til slutt forbi uten at han brydde seg.
Trente apport også da. Med en annen treapport. Det er jo også et problem, dette å få en apport fra dommeren. Bare det at jeg plukker opp en apport får ham jo til å miste fatningen og bryte enhver kommando som har sagt at han skal forholde seg i ro. Som regel på konkurranse så sier jeg “Sitt!” og “S I T T ! ! ! ” Når apporten er på vei mot oss. Selv da er det jo så vidt framlabbene er i bakken.
Selve apportering gikk forresten veldig bra. Full fres og ikke ett eneste tygg 
Hals var jo et sorgens kapittel. Det er jo ikke slik at jeg har en schäfer som ikke kan gi lyd fra seg. Neida! På konkurranse så er det jo ikke noe problem, for å si det slik. På trening, derimot. Oh… VANSKELIG! Piff, poff, pust og pes :-S Makan! Jeg må jo få en rimelig hals, skal jeg kunne trene stille. Stille er jo hele poenget, men avhenger altså av brukbar lyd da!
Fikk trent både fellesdekk og fremadsending også. Fellesdekken var grei. Han har begynt å sette seg opp, så jeg stod ganske nære og gikk bort med godboter med jevne mellomrom. Han er bare så teit når han setter seg opp. Sitter som en prest da! Flott fellessitt! Sikkert mye bedre enn å ligge. Bedre oversikt da gitt! *stønn*
Jeg satte på lina på fremadsendingen, og det gikk veldig bra. Helt til jeg tok den av igjen. Litt mye spring i starten, og så ble det mye stopp når han skal gå sakte, dvs skritte. Snudde seg mye og var på vei mot meg flere ganger. Kjørte vel et par ganger for mye også. Han har i tillegg får den utrolig irriterende vanen å gå heeelt til høyre, og så bak første figurant! Hva er det for noe tull da? Han har alltid gått til høyre side, men jeg har latt det være for å ikke trene på så mye om gangen. Nå, derimot, må jeg begynne å belønne for at han går på midten.
Neste gang skal jeg få noen til å hjelpe til, og så skal vi ta stigen. Vi har vært oppå der tidligere, men det tror jeg faktisk er et par år siden!
Oktober 14, 2009 at 1:00 · Filed under Alle innlegg
Vi har gått spor! 2 stykker, til og med! Det er faktisk et helt år siden det stakkars dyret har fått brukt nesen sin på slike aktiviteter, og jeg tror han syntes det var helt ålreit å få prøvd seg igjen 
La opp to korte spor. Kanskje 400 meter på hvert? Er jo litt rusten selv, så Yngvilmeterene mine er litt “out of touch”, kan du si. La opp korte oppsøk, som tilfeldigvis begge gikk til venstre. Jeg la de slik at sporretningen gikk litt ut fra start, slik at de skrådde i rett retning for å hjelpe ham i å ta rett vei. Deretter gikk jeg bare avgårde. La ned 3 pinner på første sporet, og ball i slutten. Her gikk jeg på en liten skrell. Altså… Det å legge ned ballen var lett som bare det, men terrenget var ikke like stort som jeg trodde. Ble galant avgrenset av en elv og en vei. På andre siden av veien var det selvfølgelig ypperlig sporterreng, så om jeg hadde gått hundre meter lenger opp så kunne jeg gått eviglenge antakelig på nydelig moseunderlag. Siden jeg av prinsipp ikke krysser veier (som vil føre til at dyret sprinter ukritisk over alle veier), så ble det til at jeg gikk langs kanten, over brua som gikk over elva, og videre i noe helvetes kratt før jeg kom ut i litt mer åpent terreng. Der klarte jeg, uten særlig anstrengelse å legge ned ballen *he he*
Sporet lå vel i en drøy halvtime, og jeg måjo si at Tempo er seg selv lik. Jeg gjenkjente umiddelbart alle problemene vi har hatt i uminnelige tider. Spurtet selvfølgelig ut på oppsøket, tok sporet tvert, suste i riktig retning, og stoppet opp. Svirret rundt seg selv og brukte noen sekunder på å ta det opp igjen, og så bar det avgårde. Jeg hadde hansker, men han var ikke i det hele tatt så heit som han var i yngre dager. Var et supert tempo. Raskt, og jævelig unøyaktig, men veldig fint å gå bak. Var litt ymse lineføring der også, altså, så ikke bare doggen sin feil. Vinkler var det selvfølgelig, og han tok de sånn passe. Vi tok oss kjapt opp mot veien, og da måtte han tenke seg litt om gitt. Prøvde utgang i skogen igjen, men da holdt jeg ham igjen. Til slutt konset han såppass at han kom seg over brua, og fant utgangen, og ramlet (ja, ramlet) over en pinne. EN PINNE! Utrolig nok finnes også de i spor ja! Sant det! Høh! Hadde han glemt gitt! Og idet jeg trodde hansketiden var passé, så var jeg igjen veldig glad for at jeg hadde tatt de på meg, for nå toget han videre i en helvetes fart. Det var jo greier i de greiene her! Dundret gjennom det helvetes krattet og jeg stablet mine skrale bein så godt jeg kunne over sleipe røtter og nedfallstrær (var fryktelig mange av de også!). Fant selvfølgelig ballen på overvær 
Han virket ikke i det hele tatt berørt av dette sporet, så vi gikk bare rett til det neste. Lengre sporoppsøk, og her fikk han en bedre start. Nølte ikke så lenge og mistet det ikke etter fem meter som på første. Gikk sporet like unøyaktig som første, selv om han virket litt bedre. Mistet en av to pinner, men fikk med seg godbitdepoet som jeg hadde lagt ut
Alt i alt må jeg vel si at selv om han er en tøddel mer unøyaktig enn han var for ett år siden, så går han jo fortsatt spor som han alltid har gjort. Samme feil, samme driv, samme intensitet og glede over arbeidet. Tar jo litt luven ut av meg når jeg ser hvor mye arbeid vi må gjennom, men på den annen side så var det utrolig deilig å ramle rundt i skogen igjen. Har jo fått meg fæbjulesse nye Lundhagsstøvler også. Sikkert eneste grunnen til at jeg ikke gikk på et ørlite ankelbrudd blandt nedfallstrærne
Neste gang (for jeg tror jammen det blir en neste gang) skal jeg legge et mye lengre spor, og se hva han gjør med det. Med den farten han utviste i går, så holder han jo mye bedre enn slik det var før da han brente av alt han hadde på 300 meter.
.. og så har jeg et lite spørsmål om noen har noen tanker:
Dersom man legger opp et veldig teknisk spor. Mye opp og ned, over velta trær osv osv… Er det da dumt, eller lurt å hanke inn hunden og vise ham at “nei, sporet går ikke der, men DER”. Vet at noen praktiserer dette, men jeg vil jo ikke at han skal begynne å tvile i sporet heller. Bør jo gjøre noe for å øke nøyaktigheten hans, og det er jo veldig moro å gå teknisk vanskelige spor, men det er jo bortkastet dersom han bare velser gjennom på sekundærspor.
Oktober 7, 2009 at 11:19 · Filed under Alle innlegg, Andre steder, Brukshund, Fotodager
Ja, det er jo en ørliten stund siden jeg skrev her sist, kan man si! Barn og gressenketilværelsen har ikke akkurat gjort hundelivet fruktbart, men nå ser det ut til at det kan snu. The Man er tilbake, og ferdig med Krigen Mot Terror. I alle fall i denne omgang
Tempo, stakkar har gått for lut og kaldt vann det siste året, men har da ikke glemt gamle kunster forde. Var en tur i Stovner hundeklubb da de trommet sammen de bruksinteresserte for et møte, og da fikk Den Gamle Bardun luftet seg litt på apellbanen. Skjønt, så gammel er han kanskje ikke. Rukket å bli hele 6 1/2 år, og fortsatt ved god helse.
Aldri har vel fri ved fot og innkalling vært så moro! Klint ved foten (vel og merke med obligatoriske fall i konsentrasjonen) og bråstopp på alle stå’ene gjorde mor både stolt og glad!
Vi har heller ikke gått spor på ett år. Formen under svangerskapet var ikke akkurat tipp topp og å gå med Lillemann stræppet til kroppen med Toget dundrende forran over stokk og stein så jeg på som en noe hasardiøs øvelse, så det lot jeg være. Terskelen for å be noen passe avkommet mens jeg trente var (er) også ganske høy, så dermed ble det ikke noen trening på oss i sommer.
Han har taklet familiehundtilværelsen utrolig bra. Han er jo ingen hund som spiser opp tapeten om han må være i ro, men jeg har sett spor av “separasjonsangst” i de stilleste periodene. For en hund som alltid har fått være med, så er det rimelig kipt å måtte være igjen hjemme når loppene i blodet har hopet seg opp og mutter’n drar.
Nå håper jeg at vi får gått et par spor før snøen kommer. Ikke for at det får den store treningseffekten, men for å kjenne på den deilige følelsen av nylon som graver seg ned i håndflaten og lager hudløse svimerker som man plages med i dagesvis etterpå. Kan faktisk ikke vente med å snuble meg gjennom skogen og bare vente på det famøse fallet som er nødt til å komme, med påfølgende blåmerker og ømme ankler!
“Good things come for those who wait”, heter det på nynorsk. Bare synd dyret ikke snakker engelsk
Ellers har det siste halvåret bestått av pupp, tiss og bæsj, i all hovedsak. Det er rimelig ensformig å være hjemmeværense. Neida, ikke noe som er større enn å bli mor, det er sant, men jaggu greit å få luftet seg litt alene også! Nå har Avkommet bestemt seg for at pupp er ut, og fast food (også kalt fast føde) er inn, så da er det jo bare å si “det er DIN SØNN”, og “hasta lasagne”, ta dyret ut i racerbilen og kjøre til skogs!
… det var det som pokker…
Skulle egentlig legge inn noen bilder her, men dingsen funker ikke *knurre* Det får bli en annen dag!
