inicio mail me! sindicaci;ón

Innlegg i September, 2008

Bedring på noen punkter

La et spor der det gikk så katastrofalt dårlig her en dag. Er gressjorde (type: blivende høy) og i dag var det også rimelig gjørmete og vått siden det har regnet stort sett i hele dag. Ble vel et par timer gammelt. Pinnene jeg brukte var for en gangs skyld ikke ferske, så selvfølgelig mer fert i de i dag.

Oppsøket var et sorgens kapittel. Rett og fint ut, men hadde enorme problemer med å få tak i det. Gikk selvfølgelig i et søkk, så der var det veldig vått og gjørmete. Sikkert mindre fert, men jeg tror nok det også har noe med selvtilitten hans på underlaget å gjøre som gjør at han nøler veldig med å følge det opp. Jobber sedvanlig som en helt, men det tar litt for langt tid før han til slutt finner utgangen og velger, tross alt, rett vei.

Sporet bærer preg av at han er svært nølende i starten, men at han går seg opp veldig siden jeg stadig oppmuntrer ham og roser ham når han gjør rett. Han nøler for mye i vinkler og stoler ikke på seg selv når han først vinkler rett. Går nesten alltid tilbake og dobbeltsjekker. Det som jeg derimot syntes var ufattelig irriterende, var at han lot seg friste (eller hva man kan kalle det) til å følge på hestetråkket som fulgte jordekanten. Jeg hadde gått noen titalls meter med tråkket, og da jeg vinklet vekk fra det så fortsatt han heller å følge tråkket, selv om han først hadde registrert vinkelen. Da fikk han beskjed om å forsøke på nytt. Tok ham med tilbake, valgte igjen tråkket. Ba ham om å skjerpe seg og da vinklet han opp igjen mot sporet. Masse ros! Vet ikke om dette er rett måte å gjøre det på, men alternativet er jo å la ham gå på tråkket eller bare avslutte der og da. Han fant en pinne rett etterpå og etter den opplevelsen gikk han rett og slett sitt beste jordespor på lang, lang tid. Mye bedre selvtillit og mer direkte i vinklene. Masse ros fra min side. Det skal sies at jeg også ga ham litt friere line enn jeg pleier. Forsøkte å heller la ham løpe de irriterende meterene han pleier å løpe på påsett etter pinne før han setter nesa i bakken og forsøke å gi ham litt mer frihet i stedet for å holde så jævlig stram line. Er greit på jordespor siden han ikke går så fort her. De partiene han går med stort mot er det jo bare å henge på, men når han tviler mer så kan jeg ikke ta for mye på ham med lina (hvis det går an å si det) uten at han påvirkes. Det er mange meninger om dette, men akkurat for Tempo, og akkurat nå om dagen, så er det bedre at han får ros. “Støtte fra lina” forstyrrer ham bare og får ham til å tvile på om det er rett det han gjør.

Nei, rett og slett veldig fornøyd med dagens spor, tross i at jeg ble mektig irritert da han dro på hestetråkket. Kan ikke ha skadet han vesentlig siden han gikk så bra etter det. Var forøvrig innom tråkket senere, og da vinklet han perfekt vekk fra det igjen *stolt*.

Trente litt lydighet her på mandag, og jeg sliter jo med å holde motivasjonen oppe på Tempo i fvf på konkurranse. Jeg har dermed forsøkt å dra frem ballen igjen her, noe som selvfølgelig gir en helt annen respons. Problemet er bare at om jeg så forsøker å gå rett på fremadsending, så kan jeg egentlig drite i å få annet enn spring. Han blir heit umiddelbart! Det føles feil å bruke ball, så det spørs om jeg heller skal bruke en liten periode på å belønne svært ofte på fvf i stedet med godbiter. Kanskje avslutte med ball for å øke intenisteten mot slutten? Tror uansett jeg må ligge unna fremadsendingen når jeg trener fvf, for det blir bare krøll når jeg har dratt frem ballen. Dessverre så er det omtrent bare fremadsendingen jeg trenger å trene noe særlig på nå, siden resten av øvelsene sitter sånn nogenlunde. Jaja, jeg får prøve meg frem.

Enkelte spor vil man ikke skrive om

Det er ennkelte ting denne hunden jeg har aldri kommer til å bli spesielt god på tror jeg, og en av de tingene er jordespor. Gudene vet hvorfor. Antakelig fordi jeg ikke har trent nok på det, men hvis men setter det til side, så er han rett og slett ikke helt laget for ting som går litt saktere og er litt vanskeligere. Slikt har man altså ikke konsentrasjon til!

Nå er jeg selvfølgelig blodig urettferdig mot det stakkars pelsbefengte dyret, for er det en ting han ikke gjør, så er det å gi seg! Han jobber og jobber og jobber og jobber og jobber til det rett og slett går tomt, og da synes han det er på tide å hoppe opp på traktoreggene og gjøre andre dumme ting. Noe som ikke faller helt i smak hos undertegnende.

Hvorfor det gikk dritt i dag har jeg selvfølgelig ingen fasit på. Det var et helt rett-frem jordespor, noe som selvfølgelig er løgn siden det var opptil flere vinkler der, men vanskelig var det ikke akkurat. Var vel knappe kilometeren langt, kanskje. Jeg tror jeg kastet ikk håndkleet etter en time. Da hadde jeg latt han holde på å lete etter sporet uforstyrret i omtrent 3 kvarter uten at det egentlig førte til annet enn et ønske om å hoppe opp på traktoreggene til slutt. Det gikk fint frem til vi kom til en oppoverbakke med kraftig motvind, og da ble det rett og slett for mye informasjon for ham tror jeg. Så mye at han ikke klarte å utrede primærsporet. Han kom seg til toppen, men da klarte han ikke å finne det igjen, så da ble det bare krøll. Forsøkte et oppsøk, men etter flere titalls flåsete meter, så innså jeg at det var på tide å kaste inn håndkleet. Tunga var forlengst nede på ballenivå og øynene gikk nesten i kryss.

En av to ting kan skje når man drar det så langt som jeg gjorde det i dag

  1. Bikkja mister den lille selvtillitten han hadde på jordespor
  2. Bikkja får økt sporkondis

Noe sier meg at 1 er mer sansynlig enn 2, men jeg har selvfølgelig klokketro på at hunden jeg har er at solid materiale så jeg tenker han knekker på neste jordespor med dødsforrakt!

La oss håpe at det da går mer som i går, sett bortifra baksporet (var forøvrig rett vei i dag!). Gikk nesten perfekt spor og mistet bare en pinne. Den lå faktisk i medvind. Han bruker selvfølgelig uhorvelig lang tid på å utrede vinkler og sporet på påsettet, men dette er jo en treningssak! Når han først er på, så dundrer han avgårde med god selvtillit. Hva som gjorde dagens spor så vesensforskjellig må gudene vite…