Innlegg i August, 2007
August 30, 2007 at 4:44 · Filed under Alle innlegg, Brukshund, Spor
Kristin og jeg stakk til skogs for å gå spor i dag. Kjølig, men supert vær gjorde at dette faktisk ble en av de bedre spordagene. Det startet med at jeg begynte å gå sporet med GPS, for så å tulle meg bort fra der jeg egentlig skulle gå. Jeg ringte så Kristin og lurte på om hun ikke bare ville sette Grappa på sporet, så kunne vi jo se om hun klarte å finne meg (det stod da 1,7 km på telleren, men jeg sa det bare var 1 km for jeg regnet med dyret var smart nok til å hoppe på krysningene mine). Som sagt så gjort!
Grappa viste sporstyrke i dag, og etter en snau halvtime fikk jeg en telefon som beviste at dyret faktisk ikke hadde latt seg vippe av pinnen med at jeg hadde gått i egent tråkk og Kristin måtte få en bekreftelse på at dette faktisk var rett (frem og tilbake). Noe det selvfølgelig var. De fant meg igjen noen hundre meter lengre ned og Grappa fikk, til sin store overraskelse, meg i enden.
Så var det Tempo sin tur, etter en ørliten pause, siden det tar på å henge på en hund i 2,4 km! Jeg trodde det bare var fordi Kristin er så forkjølet om dagen. Det reduserer jo luftinntaket. Så feil kan man ta!
Kristin la opp sporet slik at hun gikk 500 meter, ventet litt, og gikk videre. Da hun hadde gått en kilometer ringte hun meg, og jeg satte Tempo på sporet. Dyret dro avgårde, og det er jeg jo vant til, men når han liksom aldri slutter med det heller! Opp bakkene, ned skrentene, over søkk og inn i kløfter. Opp bakken midt i kløfta, og opp opp opp! For så å skliiiiiii ned igjen og rett ned i bushen der kvister og dritt slo meg i ansiktet. I tillegg klarte selvfølgelig en øøøøøøøøøørliten tråd i lina å hekte seg solid fast i noe, som førte til at hele lina snurpet seg sammen. PAUSE! Fikk aldri dratt ut, eller inn, den tråden og lina ser fremdeles snål ut. Jaja, det var jo bare å kjøre på.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg hadde nær-ankelbrudd-opplevelser (hm? Sko med skikkelig ankelstøtte? Leter etter de ennå…). Lissene løsnet og jeg hadde kledd på meg altfor mye klær. På slutten, noe som føltes som midt i sporet, måtte jeg faktisk ta pauser omtrent for hver 100 meter. Satans kupert terreng, og Tempo var helt klar over at han nærmet seg Kristin. Han dro, om mulig ennå mer. Muskelen i låra var ferdig for lengst, og anklene mine kjentes ut som om de bøyde seg utover, og ingen muskler igjen til å holde de på plass. Nei, det var satans slitsomt! Kristin hadde selvfølgelig vært så hyggelig å kravle opp på nok en kolle før hun la seg ned og ventet. Jeg var død!
Tempo, som hadde dratt meg gjennom hele sporet, og særlig siste del, virket overraskende lite sliten. Han var fortsatt i kjempeslag og var nesten ikke tørst en gang da vi kom ned til bilene igjen. Sier vel bare litt om kapasiteten når motivasjonen er høy. Regner med jeg får svi for dette på neste spor, men det skal også være langt!
Nå ble jeg faktisk litt skuffet over lengden på sporet, for det kjentes ut som om det var 4 kilometer langt. I alle fall 3! Det var 2,3 kilometer, men det var jo ikke akkurat hunden det stod på der…
August 29, 2007 at 11:14 · Filed under Alle innlegg, Brukshund, Lydighet
I Sørkedalselva er det et supert sted for kondistrening av bikkjedyret. Langgrunt og sandbudd innbyr til iherdig kasting av dummy med påfølgende tung løping for Tempo. Ble stående og kaste i 40 minutter før jeg så at han kanskje hadde fått nok. Iherdig type, altså! Kan ikke skjønne at det skal være så himmla morsomt å løpe etter den gummidingsen, men den er altså bare topp! Svømt fikk han også selvfølgelig, og det gikk ikke så fort på slutten der 
Etterpå trente jeg litt på metallapporten. Den er tung å komme over. Han vil ikke plukke den, rett og slett fordi han ikke kan gjøre det på samme måte som han gjør med treapporten: Med full intensitet. Da får han nemlig vondt i tennene, skulle jeg tro. Å kløppe over metall med samme kraft som han gjør på tre kan umulig være særlig behagelig. Derfor blir det nå bare fokus på opptaket og at han ikke skal nøle. Kun frivillig adferd, som det heter så fint. Han må bare forstå at han må gjøre jobben for å få ballen. Det var en god økt i dag, og det er jo bare å holde på så løser det seg. Er bare så himmla kjedelig!
Tok en kryp også og trente litt på bakpartskontrollen. Krypen må jeg si jeg er veldig fornøyd med. Husker jo hvor jeg slet med den, men nå går det veldig bra. Han kan kanskje følge litt mer med på vendingene, men det kommer det også.
Halsen derimot er nok et tungt kapittel. Han er ikke akkurat letthalset og det blir mye frustrasjon når han må gjøre det på kommando. Mye klappring og luftsluking. Enklere når han står i front og ser ballen, så får vel gjøre det en stund så han kommer i modus. Legger på mye rutine her så han skjønner hva som skal skje.
Stå under innkalling er jo også et kapittel for seg. Han stopper jo, men det er vanskelig å få ham til å bråstoppe uten ball bak. Han gjør det, men er ikke sikker på hvordan jeg skal få ham til å gjøre det fortere. Belønne de kjappe, sier du? Han vil nok gå rimelig fort lai av repetisjoner, og jeg er ikke sikker på om han forstår at bråstopp er målet. Er liksom ikke så stor forskjell på de heller. Stor og tung hund stanser bare ikke like fort som en snerten liten BC…
August 28, 2007 at 7:04 · Filed under Alle innlegg, Brukshund, Spor
Her på søndag klarte vi endelig å få til en skikkelig spordag igjen. Avgårde til Eggemoen for å trene! Tempo fikk et spor på omtrent 1,5 km og det lå vel i et par timer før vi gikk det. Akkurat passe vær og terrenget er jo supert der oppe. Det var ikke et veldig teknisk krevende spor, men Tempodyret er jo ikke vant til å gå så langt, så han fikk brynt seg alikevel. Den første kilometeren gikk han glimrende! Akkurat slik jeg liker det. Jeg ble sliten i armene og han var dønn sikker å lese på sporet. Etter det ble han litt mer utydelig og mistet konsentrasjonen. Han gikk jo sporet, men det er vanskelig å lese ham når han ikke har samme drag i lina og “gir etter” om jeg holder for mye igjen. De siste par hundre meterene, så tok han seg opp igjen. Hadde sikkert fått hvilt hjernen sin litt og fullførte med stil. Tror jeg gikk innenfor tiden, men han plukket ikke alle pinnene.
Deretter kjørte vi felt. En 20×50 og så et fult felt. Tempo gjør det samme her som han gjør på runderingen: Drar av fortidlig den ene eller andre veien. Han søker i fin fart og dekker jo feltet, men kunne nok tenkt meg mer kontroll over retningenja. Holder kongen synlig så han ikke tygger. Det fulle feltet skal jeg ikke kjøre mer. Det gikk bra, og han plukket 5 av 6 gjenstander, men han har problemer med å komme seg ut på 50 når han finner de nære gjenstandene først. God fart, men han henger litt på under 30 meter. Fikk stanset han i å bytte gjenstand også. Brølte et “NEI!” da han på ren refleks slapp den han hadde i munnen for å ta opp ferten av den andre. Han gjorde umiddelbart som jeg sa og fikk kjempebelønning for det. Alikevel ingen garanti for at han ikke gjør det igjen.
Så skulle Tempo få et litt mer teknisk spor. Bernt (blandingshunden til Kristin altså) var med og gikk det, og Tempo ble veldig forstyrret av det. Kom seg aldri godt avgårde på det. Da vi håpet vi omtrent var på rett vei, så hørte vi en kar med en gordon setter rope “Trener dere?”. Jeg holdt bare opp hånden som for å signalisere at vi var litt opptatt akkurat nå, så ville ikke slå av en prat, men Gubben stod på sitt og kom til slutt valsende gjennom terrenget og opp i sporet vårt. Trivelig! Han ville nemlig, snill som han var, informere oss om at vi måtte ha tillatelse for å trene der. Han var hverken oppsynsmann eller grunneier, men det utviklet seg altså til en diskusjon som tok omtrent 15 minutter. Jeg poengterte at vi hverken forstyrret naturen, ødela noe, eller forsøplet stedet, og at om man er medlem av en organisasjon, så utdeler man knapt persinlige lisenskort, men Gubben klarte ikke å ta inn informasjonen. Hadde vi bare gått en tur, derimot, så hadde han ikke hatt noe problem med det. Gå spor? Nei, det gikk ikke! “Ja? Hvor er det da?” spurte han da jeg sa han hadde klart å ødelegge sporet mitt. “Du står i det!” kunne jeg svare. “Ser ikke noe jeg!” sa Gubben. “Det er USYNLIG!” sa jeg noe vanntro. Jeg hadde da pokker meg ikke trengt en hund om jeg kunne sett det selv
Denne karen var altså jaktkompis med karen som forvaltet området i Forsvarsbyg, og hadde nok et utrolig markeringsbehov fordi han ikke fikk ha skogen for seg selv. “Det er jo folk på hver stolpe”, “De kommer jo fra Oslo med allskens mulige bastardbikkjer!”. Som om det skulle ha noen betydning for om man har tillatelse til å bruke et terreng 
Han var på sin 7 gordonsetter, men hadde altså ennå ikke forstått hva et spor er. Ikke fordi gordonsettere er kjent for sin sporevne, men når man holder på med hund i så mange år så er man gjerne generelt opptatt av hund og hundesport. Ikke denne Gubben, tydeligvis.
Alikevel fikk denne artige hendelsen meg til å lure på hvordan regelene egentlig er for å bruke Eggemoen til trening av hund. Trenger man virkelig tillatelse, eller har hundefolk hold på å trent der i så mange år at det ikke lenger ansees som et spørsmål man trenger å stille? Noen som vet?
Var forøvrig ute i skogen i dag. Det var sur vind og kalde 15 grader, og HJORTELUSFLUER! Haleluja! Høsten er her 
Next entries »
