Vi vant…

April 29, 2007 at 5:49 · Filed under Alle innlegg, Brukshund, Konkurranse, Lydighet, Rundering

Vi startet med fellesdekk og jeg syntes Tempo stresset litt mye. Vi var bare tre i C, så det var jo ikke så mange. Neddekket var sånn høvelig. Ikke fort, men ingen dobbeltkommando heller. Dessverre finner Tempo ut at han skal sette seg opp mellom 1. og 2. skuddet. Jeg har jo vært litt redd for at han har blitt ørlitt urolig etter Vinstra, men jeg tror ikke han følte seg presset av skytter, selv om denne faktisk var synlig og bare 15 meter unna. Det så mer ut som om han hadde mark i rompa Han gjennomførte dermed en nydelig fellessitt, og smilte bredt til meg da jeg kom inn igjen. “Satte meg opp jeg, mutter’n!”. Da røk altså 50 poeng der, så da regnet jeg vel med at jeg ikke kom til å klare det.

Det som var typisk, var at jeg nullet på frem i line, men fikk poeng på krypen! Det var noe som luktet utrolig godt, så det ble både snusing, dobbeltkommando og fullstendig bortfall i konsentrasjon. Begge veier! Kryp var jo grusom, men poenggivende, så det er i alle fall en begynnelse på en strålende krypkarriere

Resten synes jeg gikk faktisk veldig bra. Ikke fornøyd med at han tygde så på apporten. Han har en større tendens til det på de der pinglete små BC-apportene Lineføringen føltes for første gang veldig trygg. Han har noen bortfall i konsentrasjon, men jeg må si han holdt seg veldig godt gjennom en uvanlig lang lineføring. Han går seg jo som regel opp, så egentlig bare en fordel at det skjer litt i lineføringen.

Budføringen så jeg da jeg stilte meg opp at kom til å gå bra. Han løp som en gal over banen, holdt på å løpe til dommeren på vei tilbake, men ga blaffen i alle kjeglene som stod der, så det var jo veldig bra!

Runderingen begynte dårlig. Sendte om igjen på første slag fordi jeg hadde fått det for meg at figuranten lå i begynnelsen og mente han dekte terrenget for dårlig. Sydde tett som bare det, og fikk sjokk da 50-meterskiltet dukket opp. Huh? Er vi ikke kommet lenger. Da skrittet jeg litt mer ut. Stakkers dyret hadde vel løpt flere kilometer allerede!

Han holdt løpet ut, men blir sliten og litt vanskelig å kontrollere på slutten, synes jeg. Han kommer i alle fall alltid inn til meg, selv om han løper litt på den siden det passer ham. Synes han er veldig flink med tanke på at han bare har rundert noen få ganger i år.

Alt i alt er det deilig at lydigheten begynner å sitte. Det er surt at jeg nuller på øvelser som vanligvis er trygge poenggivere, men, men… Jeg er i alle fall betydelig mindre nervøs nå som jeg skjønner at han faktisk kan slippes litt løs på banen uten at han forsvinner helt for meg. Synes alikevel at konkurranse fortsatt ikke er så veldig artig. Utrolig slitsomt, egentlig!

Comments (11)

Huh? En radio?

April 25, 2007 at 5:57 · Filed under Alle innlegg, Brukshund, Rundering

Jeg hadde bedt om litt assistanse fra mine medhundegale treningskamerater for å få i alle fall en økt med fastbitt før konkurransen på søndag. Greit å stille om hjernen på dyret, tenkte jeg.

Planen var i tillegg (…og her begynner problemene allerede, vet dere. “I tillegg” betyr mer enn èn ting av gangen) å fokusere mye på kontakten med meg, og at jeg skulle belønne på midtlinja. Vi la opp til funn, tomt, funn.

Han dro for langt frem (igjen) på første slaget. Alle hundene gjorde dette, så det er mulig det er noe med terrenget akkurat der. Han fikk alikevel figuranten på vinden og har selvfølgelig ingen problemer med bittet. Kommer inn, jeg knepper av bittet og han suser ut.

Så er det tomslaget. Henter han ute hos figuranten, krever lydighet inn mot midten. Setter han igjen i terrenget og belønner når han kommer inn mot meg. Setter han tilbake og sender så over på et fabelaktig tomslag. Når jeg signaliserer, så kommer han supert inn mot meg, selv om han har løpt foran meg i terrenget. Veldig fornøyd med det. Dette begynner å ligne noe!

Så sender jeg ham ut på slag igjen. Han blir borte lenge, og jeg skjønner at han jobber med å finne figuranten. Eller var det feil? Han har selvfølgelig funnet figuranten, men jeg har jo pokker meg glemt å henge på igjen bringkobbelet! Plutselig kommer Tempodyret susende perfekt inn mot meg, med radioen til figuranten som løsbitt! Det er gutten som kan melde det, tenker jeg. “Yngvil, hva var det du skulle trene på i dag?”. “Å belønne på midtlinja?”. “Nei! FASTBITT!!”. Herregud for en flause! Uten et merke hadde nå i alle fall Tempo levert radioen (nei, ikke en sånn en som koster 2000,-, men heller en sånn du får til 350,- på Clas Ohlson), noe som i alle fall beviser at meldingsbiten er godt generalisert. Kjekt med snarrådige figuranter også

Skal vel kanskje unngå å ta av det bringkobbelet på konkurransen da kanskje…

Comments (1)

Hinder + Ball = Kortslutning

April 23, 2007 at 9:55 · Filed under Alle innlegg, Brukshund, Lydighet

I dag trente jeg altså på hinderet. Satte det opp slik det stod på konkurransen og la baller ved siden av hinderet. Hentet Tempo og fikk Vigdis til å ta på ballene, kommandere, ombestemme seg og lure på om hinderet hadde passe høyde. Rent bortifra at han ikke fulgte med, så gjorde han faktisk jobben. Da jeg etterpå selv klabbet med ballene, derimot… Nei og nei! Da ble det kortslutning i hjernen!

Det er jo altså helt umulig å klare å hoppe over et hinder som står ved siden av noen baller som Mutter’n har funnet så interessante at hun har klabbet på det i flere sekunder!

Han klarte altså ikke å hoppe. “Hopp!” “Piiiiiiiiiiiiiip” + nistirring på ballene. Jeg måtte peke og vise ham at han skulle hoppe over hinderet og det var altså helt UTROLIG vanskelig for ham

Om jeg gikk litt vekk og kom tilbake og så kommanderte så ble han litt mindre låst, og klarte det bedre, men dette er tydeligvis noe vi må jobbe med. Dette er en øvelse som kommer til å følge oss oppover i klassene, og en sikker 10′er skal det være, så da er det bare å stå på!

Comments (2)